Den virkelige kraften i urban kystutvikling er å la vannet gå dit det vil gå

Kan du forklare hvorfor klimatilpasning av kystområder er en av de mest komplekse disiplinene innen byutvikling?

NEIL: Det korte svaret på det spørsmålet er eierskap til land og eiendom. Klimatilpasning i urbane kystområder krever nesten alltid at mange ulike interessenter samarbeider, fra byplanleggere til individuelle eiendomseiere, og noen ganger hele lokalsamfunn. Det er så mye å ta hensyn til: politiske interesser, bekymringer for økonomisk utvikling, boligbehov, biologisk mangfold og ikke minst dyrelivets leveområder, bare for å nevne noen. Det handler om å samle alle disse elementene for å legge grunnlaget for nye løsninger.

SIMON: En av utfordringene er å prøve å være mer proaktive i forhold til klimafremskrivninger og mindre reaktive etter at hendelser har skjedd. Som mange andre byer har vi her i New York hatt vår del av vekkerklokker når det gjelder klimaendringer. Før orkanen Sandy i 2012 var det noe dialog og politikk rundt stormflo – men ikke nok, og absolutt ikke nok finansiering. Før tropestormen Ida i 2021 var det noe dialog og politikk rundt styrtregn – men ikke nok, og absolutt ikke nok finansiering. Nå er klimatilpasning på alles agenda, men vi innser også at det er ekstremt vanskelig og kostbart. Tilnærmingen i mange urbane områder har vært å heve kantene for å holde vannet ute. Men disse statiske, harde infrastruktur-løsningene er noen ganger bare middels langsiktige løsninger på det grunnleggende problemet med stigende havnivå. Og de er absolutt ikke gode til å jobbe med vann og styrke naturen.

Hvorfor har vi ennå ikke funnet den gyldne nøkkelen til klimatilpasning av urbane kystområder?

NEIL: Hvis vi ser tilbake på de siste 150 årene med urbanisering rundt om i verden, har den ledende prinsippen nesten overalt vært å utvikle områder for én enkelt bruk. Dette er i hovedsak grunnen til at vi har industrielle områder, rekreasjonsområder, boligområder, landbruksområder og så videre. Selv om dette virker som en intuitiv måte å planlegge områder på, er det faktisk dårlig tilpasset hvordan økologien fungerer og hvordan vann er integrert i bydesign. Først nylig har vi begynt å se en ny bølge av flerbruks integrert planlegging, der en naturbasert tilnærming fokuserer på vann i grønne områder i stedet for i rør, og der bolig, handel, industri og til og med landbruk sameksisterer.

SIMON: Som Neil sa, har overgangen fra enkeltbruksområder i byer til flerbruksdistrikter vært en stor seier for urbane områder. I USA og rundt om i verden har vi sett gamle industriområder forvandlet til levende og multifunksjonelle områder som gir fordeler for lokale økonomier, boliger, tilgang til vannkanten, likhet og mange andre fordeler for byer. Men etter hvert som vi har begynt å oppleve hyppigere konsekvenser av klimaendringer, har disse svært reelle "seierne" langs vannkanten ført med seg et nytt sett med problemer når det gjelder klimatilpasning og behovet for naturbaserte løsninger.

Med tanke på historien om byutvikling og det nåværende behovet for flomvern ved vannkanten, hva kan byplanleggere og beslutningstakere gjøre for å hjelpe?

NEIL: For det første vil forhåpentligvis enkeltbruksfilosofien for kystområder snart være en saga blott og bli erstattet av en mye bredere forståelse av hvordan bolig-, industri-, handels- og rekreasjonsområder kan komme sammen, ledet av det naturlige økosystemet, for å skape områder der både mennesker og natur trives. Flomvern er bare ett element; behovet for å reversere det nåværende tapet av biologisk mangfold er en annen viktig drivkraft. Vi trenger en helt ny tankegang når vi tenker på kystområder, og vi må inkludere et mye mer mangfoldig sett med interessenter i beslutningsprosessene.

SIMON: Jeg er enig med Neil. For meg er det klart at "plastertilnærmingen" til tidligere klimatilpasning bør erstattes av en mye mer proaktiv respons på klimatilpasning, en som også tar hensyn til ikke bare de umiddelbare behovene for flomvern, men også de langsiktige implikasjonene av stigende havnivå og ekstremvær. Fra et designperspektiv er det virkelige gjennombruddsøyeblikket når vi begynner å slippe vannet inn i stedet for å holde det ute, noe som betyr at vi begynner å designe kystbyer som er kompatible med andre dimensjoner av naturen. Som samfunn er vår utfordring nå å adressere fremtidige hendelser, ikke bare nåværende. Klimatiske endringer tvinger oss i hovedsak til å ta det svært lange perspektivet på hvordan vi ønsker at både nåværende og fremtidige generasjoner skal leve.

På det notatet, hvordan ser du for deg utviklingen av urbane kystområder om 10-15 år?

NEIL: Med fare for å være for poetisk, håper jeg vi endelig har innsett at vi ikke bare kan kontrollere vann; vi må samhandle med det. Vann er så nært knyttet til livene våre. Vår sivilisasjon har alltid vært tiltrukket av vann, og nesten alle våre store urbane områder i verden er nær vann. Faktum er at vann til slutt vil gjøre det det vil, så jo mer vi jobber med vannet, jo bedre. Fra de sykliske praksisene til urfolk i fortiden til moderne naturbasert bydesign, er den virkelige endringen å la vannet gå dit det vil, og la det være der det vil være. Dette vil være starten på en ny æra for bærekraftig bydesign.

SIMON: Jeg tror også at en helhetlig tankegang både er presserende og overmoden, og at partnerskap er en nøkkelingrediens for å fremme innovasjon. Den gode nyheten er at vi nå begynner å se en holdningsendring og vilje til å adressere grunnleggende problemer. Klimaendringer forsvinner ikke, men vi kan jobbe proaktivt for å utvikle helhetlige strategier for å redusere risikoen for mennesker og andre truede arter, samtidig som vi øker levekvaliteten. Endring er langsom, men den kommer, og vi trenger at alle spiller sin rolle.